BIBEL, BØNN & MISJONSSENTER

Mandag 9. mars 2015, snaut fire måneder etter at vi hadde flyttet til Paris, kom jeg hjem etter å ha kjørt ungene til skolen. Misjonslivet i Paris var fortsatt nytt, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ha gode rutiner for å pionere frem arbeidet, studere Bibelen og lære fransk. Dette var også viktig for meg i tilfelle noen fra Norge, blant dem som var skeptiske til om vi i det hele tatt gjorde noe, skulle ringe. Til dem ønsket jeg å ha gode og ærlige forklaringer på hva dagene gikk til.

 

Men denne morgenen var jeg ordentlig trøtt, så jeg tenkte at en liten blund på ti minutter kunne hjelpe. Jeg sovnet raskt og de ti minuttene ble til flere timer, for jeg våknet først klokken fire på ettermiddagen, seks og en halv time etter at jeg egentlig hadde tenkt å våkne. May-Linn var også ute denne dagen, så det var ingen hjemme til å vekke meg. Fortumlet satte jeg meg opp og kjente at den dårlige samvittigheten tok tak. «Misjonær, og så sover du bort dagen slik …» tenkte jeg.

 

Det var da jeg plutselig kjente at Den Hellige Ånd begynte å tale i mitt indre. Raskt forstod jeg at dette måtte jeg skrive ned, så jeg fant frem penn og papir og satte meg til. På kort tid hadde jeg skrevet fire tettskrevne A4-sider, hvor drømmer og visjoner for arbeidet ble født. Bibel-, bønn- og misjonssenter var ett av punktene, fransk kristen TV et annet. Navnet Jesus2Europe kom også, men det navnet hadde jeg selv problemer med: «Lille oss i en liten leilighet i Paris … Hvordan skulle vi kunne fylle noen så store sko som det navnet tilsa?»

 

Helt siden den gang har jeg opplevd at Gud sier at vi skal ha eiendommer. De er ikke for vår egen del, men for at Guds rike skal kunne bygges og utvides raskt.

 

I 2017 var det også et tall som ikke slapp taket. Jeg tenkte på det irriterende ofte. Tallet var 34 millioner. Men … 34 millioner hva? Er det antall mennesker som blir frelst? Er det penger? Eller hva kan jeg bruke dette tallet til? Jeg trodde jeg var gal og prøvde å glemme tallet, men det bare gjentok seg og gjentok seg over minst et år. Jeg skrev det ned, og jeg delte det med en person jeg hadde tillit til, som jeg visste også regnet med Gud. Etter lang tid glemte jeg «endelig» bort dette tallet.

 

I mai 2023, da vi fikk oppsigelsen på leiligheten i Paris, forstod vi at dette var Gud som ønsket å lede oss videre og inn i noe nytt. Men hvor og hva? Søken begynte igjen, og det kom en del profetiske ord og bekreftelser. Ett profetisk ord var: «Det er en mye større plass dere skal se etter.» Et annet var: «Nå lukkes en bok, og en helt ny bok åpnes.» Etter hvert kom et tredje ord som ga oss litt praktisk retning: «Se i motsatt retning av det dere nå søker.»

 

Vi hadde inntil da bare sett vest og litt nord for Paris. Den aller første eiendommen på vestsiden hadde ni soverom og to mål tomt. Dette føltes som et stort trossteg, og vi begynte å søke støttepartnere og investorer som kunne hjelpe oss med denne eiendommen. Samtidig opplevde jeg i mitt indre at dette ikke var stort nok, og at dette ville begrense Guds arbeid i stedet for å utvide det.

Med utvidet søk østover ble vi ledet til større og større eiendommer. Plutselig var det en eiendom med 60 soverom som kunne vært aktuell, men det føltes for stort. Prisen på to millioner euro var også høyere enn min tro.

 

En investor fra Nederland meldte seg plutselig og sa seg interessert i å hjelpe oss med å skaffe eiendom. De ville kjøpe og sette i stand eiendommen, for så å leie den ut til oss. Dette var et utrolig godt tilbud, nesten for godt til å være sant. Kunne dette være mirakelet vi ventet på? Samtidig opplevde jeg gang på gang i mitt indre at vi skulle være «herre i eget hus». Jeg sa til Gud: «Om dette er min egen tanke og ikke Din, så må den tanken gå.»

 

Investoren fra Nederland kom og besøkte eiendommen sammen med meg. Han konstaterte at halvparten av bygningene måtte rives og bygges opp på nytt. Dette antydet han ville koste mer enn 30 millioner euro. Han virket ikke uvillig til dette, men det ville ta minst fire år å renovere. Da han antydet en pris på 30 millioner euro, spurte jeg om det da ikke ville være bedre å se på eiendommer nærmere Paris i den prisklassen, og som ikke trengte renovering. Jeg fortalte ham videre at jeg hadde sett en eiendom som var et drømmescenario, men som lå langt høyere i pris enn det min økonomiske tro strakk seg til.

 

Jeg sendte ham et prospekt på en eiendom til 34 millioner euro, kun 20 minutter fra Paris. Dette var en eiendom jeg tilfeldig så på internett i juni 2023, da jeg søkte etter eiendommer. Jeg sendte den den gangen til min kone, May-Linn, og sa: «Dette er jo drømmen.» Vi så begge på eiendommen, lo litt med hverandre og var enige om at dette var en drøm, men at den lå langt utenfor det vi kunne ha tro for.

 

Jeg hadde satt pristak på 2,5 millioner euro i alle søkene jeg gjorde, men gang etter gang kom det opp en «pop-up-boks» midt på skjermen med denne annonsen. Siden prisen viste 34 millioner, krysset jeg den ut … helt til den dagen fristelsen ble for stor til ikke å se hva dette egentlig var. Det var da jeg også sendte den til May-Linn.

 

Investoren fra Nederland virket ikke overveldet, men sa at han skulle vurdere denne eiendommen også. Fremdeles jobbet tankene i meg: «Herre i eget hus …» Men hvordan i all verden skulle vi selv kunne ha råd til å kjøpe en slik eiendom?

 

Mandag 16. oktober 2023, da jeg våknet og hadde min bønnestund, opplevde jeg at Gud minnet meg om å dra til Massy-Palaiseau for å finne eiendommen. På internett var det oppgitt at den lå der, men her i Frankrike oppgir ikke megleren adressen på dyre eiendommer før man har en avtale om visning. På denne eiendommen var det også krav om finansieringsbevis som kunne dokumentere at vi var i stand til å kjøpe eiendommen. Det hadde vi selvfølgelig ikke.

 

Tirsdag morgen dro min sønn Emil og jeg til Massy for å lete etter eiendommen. På ett av bildene kunne jeg se at rommet hadde noe utsikt, så vi tok utgangspunkt i at eiendommen måtte ligge på en høyde. Vi begynte på en liten høyde nordvest for Massy-Palaiseau som er et område med rundt 90 000 innbyggere. Vi parkerte bilen og begynte å gå rundt i gatene og opp på en liten høyde der, men vi kunne ikke se noe som lignet, egentlig så vi ingenting på grunn av alle trærne som omkranset haugen.

 

Selv om ingen visste hva vi drev med, kjentes det likevel litt flaut å gå rundt der. Videre bestemte vi oss for å kjøre rundt høyden og lete på den andre siden. Fire kilometer ned i dalen på vei rundt høyden stoppet plutselig bilen, og batterilyset begynte å lyse, noe som aldri tidligere hadde skjedd med bilen. Vi opplevde dette som et angrep og et forsøk på å stoppe oss.

 

En og en halv time senere hadde vi fått nytt batteri på plass og kjørte ned til sentrum av Massy for å spise litt lunsj.

Da vi var ferdige med lunsjen, hadde vi bare 30 minutter igjen før vi måtte kjøre hjem. Emil skulle på skolen klokken 16, og han kunne ikke miste skoletimen. Vi var misfornøyde med at vi ikke hadde fått lett så mye som vi hadde ønsket, så jeg spurte Emil om vi kunne gjøre et siste forsøk før vi returnerte hjem. Han var enig, så lenge han rakk skolen.

 

Helt vilkårlig satte jeg fingeren på Google kartet på mobilen, uten at jeg engang så på skjermen da jeg trykket. «Der kjører vi», sa jeg med et smil.

Det viste seg å være 10,1 kilometer til dit kartnålen nå viste, og 15 minutters kjøring ut på motorveien til en annen kommune, i helt motsatt retning av der vi trodde eiendommen skulle ligge.

 

På vei dit snakket vi om hvor dumt dette kunne se ut, at vi kjørte rundt og lette etter en eiendom på denne måten. Det var som å lete etter nålen i høystakken. Hotellet kunne jo vært hvor som helst, og dette var i tillegg feil kommune i forhold til det internettannonsen tilsa. Rett før vi kom til stedet jeg hadde pekt ut på kartet, sa jeg til Emil: «Finner vi eiendommen her nå, så er det bare Gud som kan gjøre noe slikt!»

 

Og vet du hva …

Vi kjørte rett på denne eiendommen.

 

Det kan ikke være annet enn Gud!

(Se kart for kjørerute)

 

Vi fikk snakket med daglig leder der, som viste oss deler av eiendommen raskt. Han fortalte at alt som stod i annonsen, og det vi hadde sett på bildene, stemte. Han kunne også fortelle oss at det var en 84 år gammel mann som eide stedet, og at han ønsket å selge raskt.

 

På vei hjem i bilen kom jeg plutselig på at jeg fem-seks år tidligere hadde hatt dette tallet, 34 millioner, i hodet. Kunne denne eiendommen være svaret? Den kostet jo 34 millioner euro.

 

Noen dager senere ringte også min far i Norge meg. Han fortalte at han hadde blitt minnet om bibelversene der Jesus ber disiplene gå og finne rommet som var gjort i stand for dem til påskemåltidet. De skulle si til eieren: «Herren har bruk for dette.» Det rommet ble også senere øvresalen der pinsedagen fant sted, og hvor det etter Peters tale ble lagt omkring 3000 mennesker til menigheten på samme dag.

 

Dette ble for meg enda en bekreftelse på at Herren ønsker et større mirakel og at Han har satt av et sted som er klart!

 

Beløpet for å kjøpe eiendommen var fortsatt mye høyere enn jeg kunne våge å ha tro for, så jeg gjorde ikke noe mer med den annet enn at jeg sendte en mail til megleren. Rundt påske dette året kom May-Linn min kone med en ny annonse som hun syntes så interesann ut, men det var ikke mye informasjon og heller ikke mer enn et bilde. Dette var en eiendom til 14 millioner euro. Da jeg så nærmere på den oppdaget jeg at dette var den samme eiendomen som vi tidliggere hadde sett til 34 millioner euro. En uke senere var annonsen borte fra nettet, men i og med at jeg hadde sendt megler en email i 2023, hadde jeg informasjonen jeg trengte for å komme i kontakt med dem.

Når vi var på visning i slutten av august, fortalte megler at prisen var satt ned til 22 millioner euro og at annonsen med 14 millioner ikke var gjelende. Uansett, det var denne annonsen som igjen vekket vår interesse igjen, samtidig som at Emil har spurt meg flere ganger og sagt: –“Pappa, Gud ledet oss rett på denne eiendommen, skal vi ikke gjøre noe med det?”

 

Flere detaljer og mirakler kunne vært delt her. Det vi uansett ønsker å formidle, er at Gud har ledet, og at Han nå har satt oss ved «forhandlingsbordet» for å løse inn denne eiendommen.

 

Han ønsker vekkelse, og vi er overbeviste om at denne plassen vil bli en stor ressurs i Hans innhøstingsarbeid.