Bibelens grunnsannhet og praktisk kristent liv

En bok om meningen med livet - av Arvid Aasen

Kapittel - 6

Hva betyr det å være kristen?

Utad kan livet som kristen se ulikt ut fra land til land og fra kultur til kultur. Det er også store forskjeller mellom land eller områder hvor det er ingen eller få menigheter og kristne, og steder der det er mange menigheter og troende kristne. I ett land kan det være enkelt å finne en kristen menighet, mens det i et annet land kan det være vanskelig å finne en eneste person som er kristen. Det er også noe ulikt hvordan en opptrer eller oppfører seg som kristen i forskjellige land og kulturer. Det er derfor viktig at hver enkelt troende blir ledet av Den Hellige Ånd i de ulike sammenhenger. Dette krever at hver enkelt er overgitt til Gud og lydhør overfor Den Hellige Ånd. Selv om de ytre forholdene kan variere, er det viktig at den kristnes indre liv leves i samsvar med Bibelens lære.

Det finnes land der en kan bli drept, eller utstøtt ut av familie og samfunn, dersom en forteller om sin tro på Jesus. Det er derfor viktig å spørre Gud om visdom til hvordan en skal leve sammen med Ham i en slik situasjon. Kanskje en må være forsiktig med hvor og når en forteller om sin tro, men det er også viktig å ikke la frykt eller redsel styre livet. Bibelen forteller om Daniel. Hans historie er et godt eksempel på å leve ut troen sin i en situasjon der noen ønsket han vondt på grunn av hans tro. Han holdt likevel fast på troen, bønnen og relasjonen han hadde med Gud. For sin tro ble han kastet i en løvehule, men Gud reddet han ved å sende en engel som lukket gapet på løvene. Historien står i Profeten Daniel 6 i Det gamle testamentet. Der finner du også historie om Daniels tre venner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego som ble kastet i en ildovn, fordi de ikke ville bøye seg ned og tilbe en billedstøtte av gull som kongen hadde satt opp. Den historien står i Profeten Daniel 3. Lignende historier om mennesker som forfølges for sin tro kjenner vi dessverre også fra våre egne dager. 

I den vestlige verden er det stort sett enklere å leve som kristen, men det er ikke nødvendigvis bedre for troen eller livet sammen med Gud. 

I vesten lever vi i et samfunn hvor man ikke lengre kan mene hva man vil, hvor man lett blir sett på som et utskudd eller som rar dersom en står opp for noe som ikke er politisk eller religiøst «korrekt». Denne tros forfølgelsen er kanskje verre på lang sikt, da det er lettere å forlate bibelske sannheter fordi man ønsker å passe inn. Starter man med å ta bort én sannhet, er det enkelt å fortsette med å ta bort flere sannheter, slik at en til slutt kanskje står igjen med den ubrukelige setningen: «Det som er rett for deg er rett for deg, og det som er rett for meg er rett for meg.»   

Det viktigste i den kristnes liv er at en er trofast mot Guds ord og Den Hellige Ånd, som bor i vårt hjerte. Hver kristen er et levende tempel for Den Hellige Ånd. Der feirer vi gudstjeneste er hver dag. Som kristen må en ikke nødvendigvis gå på møter og være del av en menighet. Det går an å være frelst eller kristen og aldri ha vært på et møte eller i en kirke. Man blir ikke hest av å gå inn i en stall, og en blir ikke kristen av å gå inn i en kirke. Dette handler ikke om et bygg eller en spesiell plass, det handler kun om at du har sagt ja til Jesus som din frelser og har troen på Gud i ditt hjerte. 

Det er den enkeltes valg, å gjøre plass for Guds ånd i sitt eget liv, ingen ytre avgjørelser eller hendelser kan påvirke din egen suverenitet i ditt eget tros valg. Vi skal komme tilbake til temaet «Hva det betyr å være en kristen», men før det vil jeg reflektere litt rundt kirke og menighet. Dette fordi kirken igjennom generasjoner har formet det meste av de «sannhetene» om hvordan vi tenker hva en kristen er.  

Problemer med den tradisjonelle kirken

Jesus døde ikke på korset for at det skulle bli en religion ut av det. Religionen kristendommen og den tradisjonelle kirken, eller menighet, har satt en standard og formet den tradisjonelle tenkningen om hva en kristen er. 

Jeg vil her utfordre og reflektere litt over ordene «kristen» og «kirke» i den tradisjonelle kirke tenkning. Kanskje disse refleksjonene kan være til hjelp og gi svar på noen av de frustrasjonene den kristne tradisjonen har å by på. 

Jeg bruker bevisst ordet tradisjon, fordi det er utfordrende å være en tydelig bibeltro kristen, i en tradisjon som oftest ikke er bibeltro i seg selv. 

Jeg tror på menigheten, Guds menighet! Men hva er menigheten og hva er den ikke? Etter å ha reflektert litt, skal vi også se på den bibelske betydningen av hva menigheten er. 

Igjen tilbake til begynnelsen. Adam og Eva førte oss ut av livet i Gud, Gud svarte med å tilby offer, tabernakelet og senere templet, for å opprettholde en åpen vei fra menneskene til Ham. Men det var en gjerningsbasert vei. 

Helt i fra Kain og Abels tid kan vi lese at menneskene ofret til Gud. De bar frem det første og det beste av det de dyrket på markene og av dyrene sine, og de ofret dette som en takk til Gud. (1.Mosebok 4) Senere ble Moses bedt om å lage et tabernakel som ble inndelt i ulike soner. Det innerste rommet ble kalt «Det aller helligste», og dit inn gikk øverstepresten en gang i året for å gjøre opp for menneskenes synder i året som var gått. (2.Mosebok 20 og utover)

Men så kom Jesus, Han avsluttet denne perioden da Guds hus var en bygning. Da Jesus døde på korset revnet forhenget i tempelet fra øverst til nederst (Matteus 27:51). Dette var ikke et hvilket som helst forheng, det var et mange meter høyt og tykt, vevet teppe som ingen mennesker ville ha klart å rive i stykker, spesielt ikke ovenfra. Gud åpnet veien til Det aller helligste for vanlige mennesker. Guds ånd tok igjen bolig i menneskenes hjerter da Den Hellige Ånd kom. 1.Korinterbrev 6:19-20 sier: «Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? Dere ble kjøpt med en høy pris. Gi derfor Gud ære med deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til.»

Guds ånd bor ikke lenger i hus laget av menneskehender, Han bor i hjertene til de som har invitert Ham inn, i de levende templene Gud selv har skapt, oss menneskene! 

Tempelet i Jerusalem ble jevnet med jorden av romerne i år 70 e.Kr. Dessverre lever fremdeles disse tankene om at Gud bor i et bestemt hus, men er de bibelske? Nei, ikke etter at Jesus døde på korset, hvor Han også oppstod igjen og banet en ny og en levende vei for oss inn til Gud, igjennom Han! (Hebreerbrevet 10:20)

Jo, det finnes menigheter og grupper der dette blir forkynt og hvor de også lever slik Bibelen beskriver at de hellige skal leve sammen i den nytestamentlige tid. Der legger de vekt på at hver enkelt kristen er et tempel for Den Hellige Ånd, og hvor menighetsfellesskapet er samfunnet av de troende, hvor man står sammen som brødre og søstre. 

Men flere av de største menighetene eller kirkestrukturene ser fortsatt ut til å jobbe iherdig for å opprettholde den gammeltestamentelige ordningen, hvor Guds ånd bor i kirkebygg, og at det er bare presten eller pastoren som er i stand til å høre i fra Gud. Dette ser ut for meg til å tilta i våre dager, enten vi liker det eller ikke.

Wycliffe, Luther, Calvin og mange andre reformatorer brøt med en hel del av disse politisk-religiøse ordningene på 13-, 14- og 15- hundretallet. Men politikken og maktbehovet selv innenfor kirken ser ut til å ha holdt på den tradisjonelle tanken om at Gud bor i et kirkehus, og dette kan se ut til å være på fremmarsj blant dem som tidligere holdt på den bibelske læren. 

I disse kirkelige tradisjonene har mangelen på Den Hellige Ånds nærvær blitt erstatt av flotte program, kulere måter å gjøre ting på, en «finere» innpakning av «evangeliet», høyere utdannelse. Slik prøver man å skape følelsen av at Gud er nær, eller at man får i det minste noen gode følelser ved å komme... Anerkjennelsen av at Guds ånd bor i hver enkelt troende, uteblir. Kan det være fordi mennesker som tror de er kristne og som jobber i disse menighetene faktisk ikke er det? At de ikke har gjort plass til at Den Hellige Ånd i sine egne hjerter? Troen er kanskje kun en teori og en utdannelse, men ikke selve livet slik Bibelen formidler det. Ordet kristen betyr Jesus Kristus etterfølger.

Ikke vet jeg, men min opplevelse er at det er slik. Jeg oppfatter også at mennesker utenfor kirken og menigheten opplever dette på samme måte som jeg gjør. Kanskje de utenfor til og med har oppfattet dette lenge før oss innvidde også?? Til sin menighet sa Jesus i Johannes 15:14: «Dere er Mine venner hvis dere gjør alt det Jeg befaler dere.» For å gjøre hva Jesus sier, må en være åpen for Den Hellige Ånd – talsmannen i sitt hjerte, ellers vil en aldri få muligheten til å høre hva Jesus befaler oss fullt ut. 

Jeg er ikke helt ferdig med menighetens selvransakelse… Selv om du som leser er en ikke troende eller du er en aktiv kristen, tror jeg at begge disse gruppene av mennesker vil ha utbytte av disse utfordringene og refleksjonene. De aller fleste har opplevd kirke religionen på en eller annen måte, selv om enn kanskje selv aldri har vært en del av den.

Enhet er et populært «kristent» uttrykk, som i seg selv er veldig bra. Men hva er enhet og hva er det som er så viktig med enhet? 

Og hvilken enhet er det den «populær kristen enheten» jobber for?

Jesus ba for oss troende i Johannes 17, at vi alle skulle være ett i Ham, dette kommer jeg tilbake til, fordi enhet er faktisk viktig. Men jeg vil utfordre den «politisk religiøse kristne enhet», hvor organisasjoner, menigheter og kirker arbeider for enhet på kryss og tvers. I dag skrives det kontrakter og trosgrunnlag som det skrives under på av de ulike kirke og menighetsstrukturene, for at enheten skal vær gjeldende etter deres bestemmelser. 

Dersom en menighet eller et felleskap ikke underlegger seg den skrevne enigheten, har man ikke enhet. En av setningene som sies i disse enhets dokumentene er: «Det vi er enige om, løfter vi hverandre opp i. Mens det vi er uenige om, det snakker vi ikke om.» Hva enhet er det?

Dette høres for meg ut som fortellingen om Babylon i Bibelen, hvor menneskene skulle bygge seg selv opp til himmelen og hvor de lager sine egne regler og sin egen enhet for selv å bygge seg et navn. (1.Mosebok 11:1-9) 

Guds menighet er ikke kalt til å drive politikk eller å kontrollere hverandre, det får land og regjering ta seg av. Den kristnes kall er å være ett med Kristus. 

Når jeg treffer nye mennesker, tar det oftest ikke lang tid før jeg finner ut om de er Jesu Kristi etterfølgere eller ikke. Ofte kan dette kjennes på atmosfæren, men ingen regel uten unntak, det er ikke alltid det kan kjennes heller. Uansett, hva jeg opplever når jeg møter andre troende mennesker, er at vi tror på den samme Gud, vi tror at Jesus kom til jorden og ble en av oss slik Bibelen beskriver, og vi tror at Bibelen er Guds sanne og fullkomne ord til oss mennesker. Vi har et felles trosgrunnlag som er Bibelen og vi bekjenner den samme tro på Jesus, med vår munn og i våre hjerter. Det er ikke dermed sagt at vi er enige i alle ting. Jeg forstår muligens noe av det skrevne ord på en litt annen måte enn det en annen gjør, fordi jeg kanskje har noen opplevelser eller en annen kulturforståelse enn den andre. Mens summen av og kjernen i, er at Jesus ER den eneste veien til Gud, det er vi helt enige i. Akkurat det kan heller ikke misforstås, slik det er skrevet i Bibelen.

Slik Jesus, i Markus 10:8 beskriver ekteskapet, kan vi også bruke her som eksempel på det jeg her vil frem til. Det står: «og de to skal være ett kjød. Derfor er de ikke lengre to, men ett kjød.» 

Altså, selv om en mann og en kvinne gifter seg, beholder de begge sin egen kropp, meninger og følelser, det endres i utgangspunktet ikke. Men som ektepar vil en bli sett på som en juridisk enhet og det forventes at et ektepar utad opererer som en enhet. Innad i ekteskapet er det kanskje uenigheter og ulike meninger om ulike saker som må snakkes om for å løses, om ikke kan det bli komplisert. 

I Kristus, som troende på Jesus som vår frelser, er også vi i en slik enhet med Han, slik som ekteskapet forklares, men den enheten er i Kristus. Vi troende, vi tror det samme og vi er på vei mot det samme mål, men vi er ulike mennesker med ulike meninger og ulike kulturer. Det er derfor viktig å kunne snakke sammen om hvordan vi ser de ulike tingene. Noe er vi kanskje fortsatt uenige om etter å ha snakket sammen, mens andre ting er vi enige om. Dette endrer uansett ikke statusen «ett i Kristus» før en eventuell «skilsmisse» eller et frafall fra troen på Guds ord for den enkelte.

At det da mellom organisasjonene, religioner og kirker jobbes for enhet på et organisatorisk nivå og at det sies at; «det vi er uenige om skal vi ikke snakkes om», bekrefter at det kun er en religion. Religion er ikke annet enn en kontrollerende politisk enhet, hvor tilhøreren til religionen må gjøre seg fortjent til å tilhøre, fortjent til «frelsen» som presenteres. Derfor er religion og troen på Jesus to motsatte ting. Den rette og sanne enheten for kristne er kun i Jesus Kristus, til Han håper jeg at også du har overgitt ditt liv. 

Så, hva kunne vel passe bedre akkurat nå enn å lese bønnen Jesus ba for oss troende i Johannes 17.

«Disse ordene talte Jesus, løftet blikket mot Himmelen og sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør Din Sønn, for at Din Sønn også kan herliggjøre Deg, slik Du har gitt Ham makt over alle mennesker, for at Han skulle gi evig liv til alle dem Du har gitt Ham. Dette er det evige livet, at de kjenner Deg, Den eneste sanne Gud, og Jesus Kristus, Ham som Du har utsendt. Jeg har herliggjort Deg på jorden; Jeg har fullført det verk Du har gitt Meg å gjøre. Og nå, Far, herliggjør Meg hos Deg selv med den herlighet Jeg hadde hos Deg før verden ble til.

Jeg har åpenbart Ditt navn for de menneskene Du har gitt Meg av verden. De var Dine, og Du ga dem til Meg, og de har holdt Ditt Ord. Nå har de erkjent at alt det Du har gitt Meg, er fra Deg. For Jeg har gitt dem de Ord som Du har gitt Meg. De har tatt imot dem, og de har i sannhet erkjent at Jeg er utgått fra Deg og de har trodd at Du har utsendt Meg. Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem Du har gitt Meg, for de er Dine. Alle Mine er Dine, og Dine er Mine, og Jeg er herliggjort i dem. Nå er Jeg ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Far, bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik Vi er ett. Mens Jeg var sammen med dem i verden, bevarte Jeg dem i Ditt navn. De Du ga Meg, har Jeg bevart, og ingen av dem gikk fortapt, bortsett fra fortapelsens sønn, for at Skriften skulle bli oppfylt. Men nå kommer Jeg til Deg, og dette taler Jeg i verden, for at de skal ha Min glede fullkommen i seg. Jeg har gitt dem Ditt Ord. Og verden har hatet dem, fordi de ikke er av verden, slik Jeg ikke er av verden. Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik Jeg ikke er av verden. Hellige dem i Din sannhet! Ditt Ord er sannhet. Slik Du har utsendt Meg til verden, har også Jeg utsendt dem til verden. For deres skyld helliger Jeg Meg, for at også de skal være helliget i sannheten.

Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som kommer til å tro på Meg ved deres ord. Jeg ber at de alle må være ett, slik Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. Den herlighet Du ga Meg, har Jeg gitt dem, så de skal være ett, slik Vi er ett: Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg, og at Du har elsket dem, slik Du har elsket Meg. Far, Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er, og at de kan se Min herlighet, den Du har gitt Meg. For Du elsket Meg før verden ble grunnlagt. Rettferdige Far! Verden har ikke kjent Deg, men Jeg har kjent Deg. Og disse har erkjent at Du sendte Meg. Jeg har kunngjort Ditt navn for dem og skal kunngjøre det, for at den kjærlighet Du elsket Meg med, skal være i dem og Jeg i dem.»

Dessverre så er langt i fra alle som sier at de er kristne det ikke annet enn i kulturen og derfor ikke en del av denne enheten Jesus her snakker om… 

Alt for mange av dem som sier at de er kristne, har aldri selv lest Bibelen og har nok heller aldri forstått dens egentlige budskap om livet i Gud. Derfor har de heller aldri omvendt seg til Gud og gjort Han til Herre i sitt liv. Veldig mange tradisjonskristne er bare født og oppdratt i en kristen kulturarv, kirke eller religion, som igjennom generasjonene og tiden har blitt vannet ut. Troen på Jesus er derfor kun en teori som aldri er blitt testet og som de kun finner viktig i vanskelige tider. Grunnlaget til tro har ofte ikke blitt forstått og Bibelen har kanskje også virket overveldende med sine mange sider og liten skrift. Noen har kanskje også gjort et iherdig forsøk på å lese Bibelen, men opplevd den uforståelig, kjedelig og lite relevant med alle sine historier om kriger, slektstavler og lignede som Bibelens første del består av. Bibelen er en lang bok, dersom man ikke klarer å finne den røde tråen i hva en leser. Mange vet heller ikke at det er lurt å begynne å lese det nye testamentet først, før en starter på det gamle testamentet. Mye av historiene og teksten i det gamle testamentet underbygger og forklarer det nye testamentet, slik at vi kan forstå hvorfor Jesus måtte komme som en frelser og hva vi er frelst i fra. Det viktigste uansett i en begynnelse er å forstå at det er frelse i Jesus, Bibelens Jesus, og at det igjennom Ham gis oss evig liv i himmelen, sammen med Gud.   

Mange mennesker har også sår eller er skuffet over kirken eller menigheten og det settes av mange dermed et er-lik-tegn mellom kirken og Gud. På grunn av skuffelser fra kirken velger noen å ikke tro på Gud. Noen tar også avstand fra troen på Gud på grunnlag av mennesker som sies å være kristne, men som med sine liv ikke representerer Bibelens lære på en god måte.

Det er også vanskelig for mennesker utenfra å vite hva som er en god og rett menighet eller kirke, kontra en falsk menighet eller kirke. Med de mange ulike menighetsarter, navn og tros-synspunkt, er det ikke enkelt selv for de troende å vite hva som er rett og hva som ikke er rett. Uenigheter innad i menigheter og kirker eller mellom ulike trossamfunn er ofte formulert som «bibelske» læresetninger, men er i bunn og grunn «politisk kirkespill». Dessverre er det menigheter og kirker der det er mye politikk, makt og kontroll behov, og tanker om økonomisk vinning og seksuell umoral i. Dette er ikke Guds vilje i det hele tatt og heller ikke Bibelens lære! 

Heldigvis er ikke alle menigheter og kirker slik, men jeg skjønner veldig godt at mennesker er skeptiske, når urett er opplevd fra mennesker som en minst ventet det i fra, og at en da også tar avstand fra dette. 

Det er viktig å forstå at en ikke er frelst på grunn av at en går til en kirke, eller at en går på møter. Men fordi en er frelst, går enn til menighetsfelleskap eller kirkefelleskap, for å vokse i troen sammen med andre troende. En går heller ikke for å opprettholde frelsen, men for å ha et kristent felleskap. Det finnes menighetsfelleskap som hjelper mennesker å vokse sammen med Gud. 

Slike menighetsfelleskap er et «med-svar» til den store globale Guds menighet, som er alle de troende som har gjort Jesus Kristus til Herre i sitt liv. Mennesker som er et levende tempel, hvor de tror Gud og har gjort plass til Den Hellige Ånd i sitt indre, uavhengig av menneskelige, politiske eller religiøse systemer.

Prøv derfor menighetsfelleskapet du blir en del av opp mot Guds ord Bibelen. Det finnes mange menigheter av ulik karakter. Noen som vil være et riktig og godt menighetsfelleskap for deg, slik Bibelen beskriver det, mens andre dessverre bare er et religiøst system. Uansett, det kan finnes rettroende mennesker selv i den mest ugudelige menighet av ulike grunner. Mange steder finnes det ikke andre alternativer, derfor holder noen ut i slike menigheter for å ikke måtte bryte med familie og noen vet rett og slett ikke bedre. Disse menneskene er høyst sannsynlig ikke noen av lederne i menigheten eller kirken, da en leder selv burde være i stand til å lese Bibelen og forstå at religionen de jobber for ikke representerer Gud, eller Bibelens Jesus.   

Så hva er da menigheten og hva er kjennetegnene på et godt menighetsfelleskap?

Guds menighet er meg og deg som troende mennesker, alle troende som er i Kristus Jesus. Det er i Jesus vi er med-lem. Så der hvor den troende er, der er Guds menighet til stede 24/7. Som troende kan vi ikke koble av og på Guds menighet, vi er et levende og bevegelig tempel for Guds Ånd som bor i oss. Vi kan selvfølgelig gi ulik mengde næring til Ånden i oss, ved å be og holde oss nær Gud, eller la være å be og dermed også selv distansere oss i fra Gud. Paulus sier i 1.Korinterne 14:18 «Jeg takker min Gud, jeg taler mer i tunger enn dere alle.» Til det har jeg selv sagt; «Paulus, selv om du nå er i himmelen, så gir jeg deg konkurranse på det.» Altså, kristenlivet er ingen konkurranse, så det er ikke helt riktig sagt av meg dette. Men å be i tunger gjør veldig godt i mitt indre og det viser seg i det ytre, så derfor prøver jeg å be så mye som mulig i tunger. Paulus hadde forstått noe av Guds kraft i å holde seg nær til Gud, igjennom å snakke med Han så ofte som mulig. For det er det tungetale er, et åndelig språk mellom vår ånd og Gud. Vi kommer til dette temaet i neste kapitel om bønn.   

For å avslutte menighet. Det er viktig med felleskap med andre troende, punktum! Så jeg tror på den lokale menighet, når den er tro til Bibelen Guds ord og bare det. Guds ord – Bibelen alene!

I Matteus 18:19-20 sier Jesus: «Igjen sier Jeg dere: Om to av dere på jorden blir enige om noe de vil be om, skal det bli gjort for dem av Min Far i Himmelen. For hvor to eller tre er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt iblant dem.»

Når enkeltmennesker møtes, oppmuntrer og lærer hverandre i Guds ord og oppløfter hverandre ved å dele vitnesbyrd på Guds inngripende, da er Guds menighet samlet. 

Hva betyr det å være kristen?

Å være en kristen betyr å bygge livet på en annen standard enn verden ellers. Ja, alle kan bli kristne eller kalle seg en kristen, men det er forskjell på en kristen og en kristen… 

Jeg vil bruke litt tid på dette temaet også, for å forklare hva jeg mener, fordi alle kan si at de er kristne, det er ikke en beskyttet tittel i det hele tatt. Spørsmålet er heller hva de ulike menneskene legger i ordet og begrepet kristen. For eksempel ser den Østlige verden på den Vestlige verden som kristen. I USA står det på dollar sedlene «In God we trust» - På Gud vi stoler -. Mange i Europa og i USA kaller seg kristne, men mange av de har aldri lest Bibelen. Mange har til og med aldri sett eller holdt i en Bibel, og mange vet heller ikke hva som står i den, likevel sier de at de er kristne. 

Jo, troen og bekjennelsen på Gud er det eneste som gjelder, ingenting annet. Likevel, dersom en ikke vet hva Guds ord sier og en ikke vet hva en egentlig tror på, er en da en Jesus Kristus etterfølger eller kristen? Ordet kristen betyr å være en etterfølger av Jesus Kristus. Dersom vi ikke kjenner Jesus, ikke vet hva Han sa eller ikke følger den måten Han viste oss å leve på, slik Han selv levde da Han var her på jorden, er vi da en kristen? 

Jesus sa i Johannes 15:13-17 «Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner. Dere er Mine venner hvis dere gjør alt det Jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for en tjener vet ikke hva hans herre gjør. Dere har Jeg kalt venner, for alt det Jeg har hørt av Min Far, har Jeg gjort kjent for dere. Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, slik at alt det dere ber Far om i Mitt navn, skal Han gi dere. Dette befaler Jeg dere, for at dere skal elske hverandre.»

Om de samme disiplene som Jesus sa dette til, kan vi lese en litt artig historie om i evangeliet etter Lukas. Ja, litt morsom siden de levde så tett på Jesus, men også veldig beskrivende på hvordan vi mennesker lett kan oppføre oss, om vi er kristne eller ei.

Lukas 9:46-48 «Så oppsto et ordskifte mellom dem (Jesu disipler) om hvem av dem som kunne være den største. Men Jesus, som kjente deres hjertes tanke, tok et lite barn, stilte det ved siden av seg og sa til dem: «Den som tar imot dette lille barnet i Mitt navn, tar imot Meg. Og den som tar imot Meg, tar imot Ham som har sendt Meg. For den som er minst blant dere alle, det er han som er stor.» 

Igjennom hele Bibelen finner vi eksempler på menneskelig selvopphøyelse, slik som i denne historien hvor disiplene kranglet om hvem som var den største av dem. I 1.Mosebok 3:5 sier djevelen, utkledd som en slange, når han prøvde å opphøye menneskene: «Dere skal bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.» 

I 1.Mosebok 11:4 sa menneskene i Babylon til hverandre: «kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn, så vi ikke blir spredt ut over hele jorden.» I Jesaja 14:13-14 sa Babylons konge, djevelen: «Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone… jeg vil bli lik Den Høyeste (Gud).»

Mennesker og nasjoner den dag i dag bygger på det babylonske tankesettet, hvor en opphøyer seg selv som menneske og opphøyer seg selv som nasjon. Som eksempel på dette kan vi se hvordan store nasjoner viser sin militærmakt, enten ved opprusting og oppstilling på landegrenser, militærparade på nasjonaldag eller krig. Det vises frem store våpen for å opphøye seg selv som nasjon og som leder, samtidig for å vise makt og skape frykt. Opp igjennom historien har det blitt reist store byggverk og landemerker, som ledere og nasjoner har gjort for selv å gjøre seg et navn. 

Jesus viser oss det helt motsatte når Han selv kom til jorden, Han opphøyet ikke seg selv. Han som var der når alt ble skapt, Han som alt ble til ved (Johannes 1:3). Det er Han som har størst grunn av oss alle til å opphøye seg selv, men Han sa i Johannes 15:12-13 «Dette er Mitt bud: Dere skal elske hverandre som Jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv  for sine venner.» Vi som tror på Han, er Hans venner og for oss alle har Han gitt sitt liv. 

Jesus bruker eksempelet om å bli som et lite barn, når det gjelder vår tro. Fordi, når et barn blir fortalt noe, vil det tro mye letter på noe enn hva en voksen person vil gjøre. Et barn har stort sett større tillit til det som blir fortalt enn det en voksen har. Det er nok fordi en voksen har gjort seg selv flere erfaringer og kanskje at en har blitt løyet for, opplevd at ting ikke har vært sanne, eller at det en har trodd på ikke fungerer som det en har forventet. 

Jesus sier uansett at den som har tro som et lite barn skal få komme inn i Guds rike. Den troen og den overgivelsen et barn ofte har, handler om en overgivelse på tross av spørsmålene som stilles. Det betyr ikke at en ikke skal tenke, men når en har tatt et valg, må en våge å stå ved troen til tross for at ikke alle svarene er gitt. En kan ikke velge i hva en tror. Har en valgt å tro Gud ved Bibelen, så har en gitt seg til den i sin helhet. Jesus sa i Johannes 15:14 «Dere er Mine venner hvis dere gjør alt det Jeg befaler dere.» 

Skapte Gud verden på 6 dager eller gjorde Han det ikke? Dette kan vi dessverre heller ikke velge. I Hans ord står det at Gud skapte verden på 6 dager, hadde Han gjort det på et annet vis, ville Han ha sagt det. Tror en på helbredelse, men har gjort seg erfaringer med at en ikke har blitt helbredet, kan en fortsatt ikke legge vekk sannheten om helbredelse. Vi kan ikke gjøre om på Guds Sannhet bare fordi vi selv ikke har erfart og opplevd, eller at vi synes det høres usannsynlig ut. Om det skrevne Guds ord ikke fungerer i eget liv, må en heller stille spørsmålet om hvorfor. 

En barnslig ubetinget tro og overgivelse til at Gud har skapt både himmelen, jorden og oss menneskene, er nødvendig for å gi Gud plass i sitt eget hjerte og sjel. En tro som plasserer Gud der Han fortjener og skal være. Setter vi spørsmål om hvem Gud er eller ikke har full tillit til Han og Hans ord, er vi på ustødig grunn.

Å være en kristen betyr at en har en ubetinget tro på Jesus som sin Herre og Frelser og at en har valgt å følge Han. 

Å si at en tror, men ikke følger etter den en tror på, er en død tro. Det er ofte slik når troen er en religion, at en følger «troen» eller dens regler utav frykt for ikke å passe inn eller i frykt for å bli utstøtt fra familie og venner. En følger kanskje bare et minimum av det religionen krever for å fortsatt være inkludert i felleskapet. Eller at en er oppvokst i et kristent hjem, men har aldri opplevd i sitt eget liv at det en tror på faktisk fungerer.

For meg betyr troen at jeg har tatt et aktivt standpunkt på å følge det Bibelen Guds ord sier. Det standpunktet har gitt meg mange åndelige erfaringer, som bekrefter det Bibelen forteller, slik at jeg blir enda tryggere på det jeg har valgt å gi livet mitt til.

Bibelen kan sammenlignes med en regelbok som for eksempel fotball. Ja, en regelbok… Å ha enkle regler å følge, gjør spillet enklere og kjekkere. 

Selv om fotball ikke er min favoritt sport, har jeg stått mange timer på sidelinjen og heiet på min sønn som spiller aktivt fotball. Jeg var godt voksen før jeg ble forklart hva offside var og når jeg først ble klar over hva det var, ropte jeg på offside hele tiden. Det var vist ikke offside like mange ganger som jeg mente at det var, men som du skjønner, min sønn var målvakten og som pappa på sidelinjen ønsket jeg å redde han ;)

Uansett, refleksjonene om fotballens regler har fascinert meg. Det gir meg en hel del koblinger til Bibelens leveregler. Ja, kanskje vi kan dra det så langt å si at det er himmel å vinne, mens det er helvete å tape… Det kan tidvis se slik ut på supporterne til de ulike fotball lagene etter kampene. 

Så lenge ballen er på banen, er det fritt frem til å spille hverandre gode, komme med fine pasninger eller om en spiller får mulighet til å gjøre en solo kontring og skinne litt på egenhånd. Men det er et lag og alle følger reglene, om ikke dømmes det enten med straffe, gult eller rødt kort. Mål telles ikke før hele ballen har passert målstreken, offside dømmes med rette når motstanderen er bare 1cm nærmere målet enn det forsvarsspilleren er. Reglene er krystalltydelige og uten reglene vil ikke spillet kunne fungere ordentlig. Dommerens avgjørelse står fast, en diskuterer ikke med dommeren, selv om det til og med i noen tilfeller blir dømt feil. 

Heldigvis har Gud også gitt oss en regelbok, i den finner vi livets spilleregler. Som for eksempel å tilgi når noen har gjort deg noe vondt, eller å be om tilgivelse dersom du har påført andre smerte. Den boken forteller oss også hvor vi kommer fra, hvordan vi ble til og hvordan vi formerer oss. Regner med at du vet veldig godt at det måtte en mann og en dame til for at du skulle bli født.. Ja, det er rett og slett Guds underfulle skaperverk. Han er nidkjær til det Han har skapt, fordi det var perfekt og det er gitt oss med perfekte spilleregler. Slik som i fotball, spill som ikke stemmer med regelboken dømmes rettferdig, om vi er enig eller ei, dommeren diskuterer vi ikke med, heller ikke Skaperen!

Spillere seg imellom kan være uenig og diskutere, men det fører uansett ikke lengre enn der regelboken setter grensene og den dommen dommeren avgjør.   

Tro du på Gud og Hans ord, så vises det i ditt liv igjennom etterfølgelse av Jesus. Det koster, det er ikke gratis selv om frelsen er gratis, fordi valget om å tro krever etterfølgelse. På samme måte som det koster å bli best i fotball. Jeg tenker ikke kostnad av sko, keeperhansker eller annet utstyr. Skal en bli best i en hvilken som helst sport, må en si nei til mange ting i livet, for å fokusere å trene for å oppnå sitt mål. Slik er det også å være kristen, en må si nei til en del ting i livet som andre kanskje mener er rart. Som idrettsutøver har en det mye gøy underveis til tross strevet på veien til seierskransen, medaljen, hederen og æren. Og på toppen av seierspallen er det verdt hele strevet treningen har påført. Slik er det også i livet sammen med Jesus, det er mye strev som livet ellers, men også oppturer og gøy underveis…, og til slutt seierskransen som er evig liv i himmelen, ja den er det faktisk verdt å dø for!    

Om vi liker det eller ei, livene våre bærer «frukt». Enten en god smakfull og velduftende frukt, en sur, bitter og illeluktende frukt eller bare en smakløs frukt. At hvert enkelt menneske bærer «frukt» handler ikke bare om hvilken tro vedkommende har, det handler om at vi alle blir betraktet, vurdert og bedømt av de menneskene rundt oss som er en del av vårt daglige liv og av de som blir kjent med oss.

Jesus sa i Lukas 6:43-45 «For et godt tre bærer ikke dårlig frukt, og et dårlig tre bærer heller ikke god frukt. Ethvert tre kjennes på sin egen frukt. En plukker ikke fikener fra torner, heller ikke druer av en tornebusk. Et godt menneske henter fram godt fra sitt gode hjertes skatt. Og et ondt menneske henter fram ondt fra sitt onde hjertes skatt. For det hjertet flyter over av, det taler munnen.»

Frukten av livet til en kristen, en Jesu Kristi etterfølger skal kunne gjenkjennes på det livet personen lever, ordene personen sier og gjerningene den gjør. Næringen til den gode frukten er at en blir i Guds kjærlighet, at en lar Guds ånd få bo og virke i ens indre liv. 

Jesus bruker lignelsen, «på frukten skal treet kjennes». Dette gjelder hver enkelt troende. Treet er Jesus! 

Når vi er etterfølgere av Jesus, er det den gode velsmakende kraften ifra Hans tre som gir smak til vår frukt. «Smaker» frukten bitterhet, sinne, sjalusi, utilgivelse, selvopphøyelse, urettferdighet og så videre, da er det stor sannsynlighet for at treet «frukten» henger på ikke er Jesus… Djevelen prøver hele tiden å kopiere Jesus, han er misunnelig og han ville være Gud. På frukten skal treet kjennes, eller på frukten skal den sanne Jesu etterfølger kjennes. En trenger ikke å gå i menighet for å vær en kristen, men frukten av troen bringer en til menigheten eller til samvær med andre troende. Det sanne kristne livet har en konsekvens, som igjen gir frukt, som til slutt blir synlig i livene våre. Om en lever i et land en blir forfulgt for sin tro på Jesus, eller et fritt land, så har troen en konsekvens. Konsekvensen er at det er synlig for andre at vi har Jesus som Herre i våre liv. Selv alle de gangene vi gjør feil, blir Jesus livet synlig – ved at vi tilgir hverandre og til og med elsker hverandre til tross for uenighet eller urettferdig behandling.  

Som Kristi med-lem eller «kropp» her på jorden, er vi blitt gitt ulike gaver og talenter for at vi skal kunne være til hjelp for hverandre. Ikke styre eller utnytte hverandre, men for å bygge hverandre opp. Derfor har Gud utvalgt ledere og tjenere rundt oss. Noen som har hyrde tjeneste, som ser til at alle har det bra og kommer med. Noen med apostel tjeneste, som setter retning og setter i gang «bygging» av Guds menighet og Hans arbeid rundt omkring i verden. Noen evangelister, som kanskje roper på gatene eller skriver på Internett eller deler ut noen traktater, for å gjøre de som ikke kjenner Jesus oppmerksom på at Han lever og hvor de kan finne Han. Noen profeter, som får drømmer og syner om ting som kommer til å skje. Profeter for å gjøre Guds folk klar over hva som kommer, for at vi skal være oppmerksomme og ikke bli redde selv når verden «stormer» som verst. Noen har Han utvalgt til å være lærere, til å undervise deg og meg i hva Guds ord – Bibelen sier. Andre tjenester, gaver og talenter har Han også skapt i oss og Han gir ut til alle dem som spør Han og som forvalter gaven de får godt. Han gir til dem som er villig til å betale den prisen det koster å være en tjener for folket, de som er villig til å være et speilbilde av Guds kjærlighet her på jorden. Dette er menigheten, dette er den kristne. 

Dessverre finnes det mange «kristne» som har selv gitt seg «Guds gaver» og opererer i dem som om det er gave gitt av Gud… Kommer tilbake til det, men først.       

I Matteus 5:13-16 sier Jesus til oss troende: «Dere (de kristne) er jordens salt. Men hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan skal det da kunne bli salt igjen? Da duger det ikke til noe annet enn å kastes ut og bli tråkket ned av menneskene. Dere er verdens lys. En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene så de kan se de gode gjerningene deres og ære  deres Far, Han som er i Himmelen.»

Selv er jeg fra Norge og har fått erfare hvordan salt effektivt smelter snø og is, selv i minus grader. Det er en kraft i saltet som bryter isen og også forhindrer forråtnelse ved salting av kjøtt.

Har du vært i et bekmørkt rom og sett hvordan et lite lys bryter mørket? Mørkt er fordi det er fravær av lys. Si at lyset kun er et lite stearinlys som brenner, selv langt i fra vil lyset av denne flammen gi lys, men energien, varmen i fra dette lyset vil ikke kjennes og oppleves før en er helt nær det. 

Johannes 1:4-5 beskriver Jesus slik: «I Ham var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket forsto det ikke.» videre i vers 9: «Dette (Jesus) var Det sanne Lyset som kommer inn i verden, og som gir lys til hvert menneske.»

Det var Han som sa om oss, at vi er verdens lys. Altså Han i oss og vi i Ham.

Johannes 3:16-21 sier: «For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, Den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Dette er dommen, at lyset er kommet inn i verden og menneskene elsket mørket mer enn lyset, for gjerningene deres var onde. Hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at ikke gjerningene hans skal bli avslørt. Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at gjerningene hans skal bli åpenbare – at de er gjort i Gud.»

Jeg sa at vi skulle komme tilbake til de som selv har «gitt seg» Guds gaver…

I Matteus 7:21-23 sier Jesus: «Ikke alle som sier til Meg: «Herre, Herre», skal komme inn i Himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: ‘Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn og drevet ut demoner og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?’ Men da skal Jeg si rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!»

Under menighet og kirke var vi også innom dette temaet, hvor Guds ord er gjort til politikk og religion. Det er helt klart fristende å ta noen snarveier i det å operere i Gud gitte gaver. Som jeg sa, så er det en høy pris å være en sann Jesu etterfølger og når vi har tatt imot Ham, har vi sagt ja til å betale den «prisen» det koster.

Historien om trollmannen Simon (Apostlenes gjerninger 7:18-19) som vi var innom i kapitelet «hvem er Gud», er et godt eksempel på akkurat dette. Han prøvde å ta en snarvei ved å betale penger for å få Guds gave. Bibelen er veldig tydelig på dette, at det finnes ingen snarvei. Snarveiene er i bestefall kun en blindvei, hvor en kan finne ut at en er på feil vei og kan snu.

Ikke for en eneste krone kan en kjøpe Guds gave, ikke en eneste utdannelse i teologi eller annen skole kan gi Guds gave, ikke en eneste pastor eller leder kan gi Guds gave. Kun Den Hellige Ånd kan gi oss Guds gaver. Ja, de gis gjerne igjennom håndspåleggelse av andre kristne som ber, men viktigst av alt er at du, jeg og hver enkelt selv søker Gud, blir kjent med Han og selv ber Han om å utruste oss, slik Han trenger oss og til det Han har utvalgt oss til. 

En pastor tittel er ingenting verdt, om den er gitt av mennesker. En profet tittel er ingenting verdt, om den er gitt av mennesker. Det er Gud som utvelger og gir, men Han gir kun dem som søker Han. Jesus sier i Matteus 7:7-8 «Be, og det skal bli gitt dere. Let, og dere skal finne. Bank på, og det skal bli åpnet for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli åpnet for.»

Altså, det er enkelt å få Guds gaver, for den som ber…

Det er akkurat som å bake en kake. Uten oppskrift er det vanskelig eller helt umulig å oppnå et gitt resultat. Det kan sikker bli mange andre sorter kaker, men for å lage en spesifikk kake må rett oppskrift brukes, om ikke blir det noe annet. Det er derfor det er så viktig for den enkelte troende kristne å selv lese Bibelen. Oppskrift gitt av en annen og som er tatt på husken kan ligne veldig på den rette kaken, men bare en liten ingrediens som mangler gjør at det blir en annen kake. Gud er nidkjær til sitt ord og til sine lover 5.Mosebok 6:4-9 (15) «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene Jeg befaler deg i dag, skal forbli i ditt hjerte. Du skal lære dem videre til dine barn, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem som et tegn rundt hånden, og de skal være som minnesedler mellom dine øyne. Du skal skrive dem på dørstolpene til ditt hus og på dine porter.»

Den dagen vi står fremfor Guds Trone, er det viktig at vi har vårt navn skrevet i livets bok. Det vil ikke hjelpe noen å si, ja men… pastoren min sa, eller lederen min gjorde… Den dagen, på dommens dag kommer det kun an på din tro og din overgivelse til å følge Jesus som Herre i ditt liv.

Håper ikke at du oppfattet meg som at livet som kristen er som en dans på roser, eller at det lett og halleluja stemning dagen lang… 

Ja, frelsen er gratis, nåden er gratis, Guds kjærlighet er gratis. Alt er gitt oss helt gratis av bare nåde, Guds underfulle nåde! Men for det første, vi er jo alle bare mennesker, som alle har sine feil og mangler og vi gjør alle feil. Forskjellen mellom en kristen og en ikke kristen er at de har to ulike herrer i sitt liv, Jesus er Herre i livet til den kristne og om en vil eller ei…, djevelen er herre i livet til den ikke kristne. Bibelen beskriver at djevelen er denne verdens gud, så når en velger å bli en kristen, velger en Jesus som Herre i sitt liv. Det vil si at vi blir motstrøms i forhold til verden ellers. Slik som fisken i elven svømmer imot strømmen, slik er vi kristne kalt til å være i denne verden. Den største forskjellen blir først synlig den dagen vi trer inn i evigheten, da enten i himmelen sammen med Gud eller til helvete sammen med djevelen.

Livet som en ekte Jesus etterfølger kan sammenlignes med å stå midt i stormen. I stormens sentrum eller stormens øye er det vindstille, mens rundt raser stormen. Jeg har ofte følt at det er nettopp midt i stormens øye jeg står. Rundt meg har det stormet kraftig, mens inni meg har jeg hatt en ubeskrivelig fred. Dette svarer også til det Bibelen sier i Filipperne 4:6-7 «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse. Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Jeg vil oppfordre deg til å sørge for at ditt navn for evig og alltid står skrevet i Livets bok. 

I 2.Mosebok 32:33 står det: «Herren sa til Moses: «Hver den som har syndet mot Meg, vil Jeg stryke ut av Min bok.» 

Har du synd i ditt liv? Ingen andre en deg selv kan gjøre opp for den. Det hjelper ikke at du går til kirken på julaften og så er alt i plutselig i orden. Nei, du må daglig omvende deg og følge Jesus. 

I Markus 10:21b sa Han: «Og kom, ta opp korset og følg Meg!»

For å oppsummere litt vil jeg gi deg noen bibelvers. De to første er ikke selvmotsigende, selv om det står «Jeg glemmer» i det ene og i det andre «Glem ikke». 

Livet er en skole, og det gir ny kunnskap hver dag. Erfaringene vi gjør oss i livet, som leder oss enten den ene eller andre veien, er viktig lærdom å huske for ikke å gå feil igjen. Mens å glemme, eller legge bak seg vonde opplevelser og ikke la dem lengre påvirke din hverdag og ditt mål, det oppfordrer Paulus oss til å glemme i Filipperbrevet.  

«Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran.» Filipperbrevet 3:13

Vinn deg visdom! Vinn deg forstand! Glem ikke, og vend deg ikke bort fra min munns ord! Salomos ordspråk 4:5

«Ikke noe menneske skal være i stand til å stå seg mot deg alle dine levedager. På samme måten som Jeg var med Moses, slik skal Jeg være med deg. Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Vær sterk og modig, for det landet som Jeg sverget for deres fedre at Jeg ville gi dem, skal du skifte ut som arv til dette folket.

Vær bare sterk og veldig modig, så du tar deg i vare så du gjør etter hele den loven som Min tjener Moses bød deg. Vik ikke fra den, verken til høyre eller venstre, for at du kan ferdes viselig overalt hvor du går. Denne Lovboken skal ikke vike fra din munn, men du skal meditere på den dag og natt, så du vokter deg så du gjør etter alt det som er skrevet i den. For da skal du ha framgang på din vei, og alt skal lykkes for deg. Har Jeg ikke befalt deg? Vær sterk og modig! Vær ikke redd og bli ikke skremt, for Herren din Gud skal være med deg overalt hvor du går.» Josva 1:5-9

«Hvis da Mitt folk, som er kalt med Mitt navn, ydmyker seg, ber og søker Mitt ansikt og vender om fra sin onde ferd, da skal Jeg høre fra Himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.»

2. Krønikebok 7:14

Å være en kristen betyr å ydmyke seg for Gud, følge Hans veier og lytte til Hans stemme. Jeg tror at fruktene av den kristnes liv vises i vennlige ord selv i presset situasjoner, tydelighet i etterfølgelse av det en tror på og en tilgivende holdning overfor andre, men også overfor seg selv.  I avsnittet om bønn i neste kapitel kommer vi mer inn på det personlige livet sammen med Gud.